Elefantene i jungelen er fjernsynssystemene som i hovedsak er to arter, indisk elefant og afrikansk, eller NTSC og PAL. Av dem finnes det lokale varianter med forskjellig snabellengder og ørestørrelser. En albino finnes også, kalt SECAM, fransk fjernsynsstandard som ikke har vist seg forplantningsdyktig. Stamfaren til elefantene, mammuten, er svart/hvitt- fjernsynet. La oss se hva som skjedde med det.

FRA SVART/HVITT TIL FARGER

Svart/hvitt-fjernsyn gir bare informasjon om lysheten i et motiv. Fargefjernsyn gir informasjon om mengden av rødt, grønt og blått i et motiv. For at alle dem som fortsatt ville se mammuter i svart/hvitt skulle bli fornøyd når de lyserøde elefantene kom, måtte det nye fargefjernsynssystemet gi akseptable bilder på de gamle svart/hvitt fjernsynsapparatene. For å kunne tredoble informasjonsmengden innenfor eksisterende tekniske rammer, og ble det gjort flere kompromisser som i ettertid plager fargefjernsynsteknikken. To av dem er viktige:

• Redusert skarphet for fargesignalene

Øyet er mest kritisk for variasjoner i lyshet. Et skarpt svart/hvitt bilde pålagt utydelige farger fungerer godt. For å få plass til farger i de gamle svart/hvitt-TV-senderne ble det derfor besluttet å redusere i betydelig grad skarpheten fra fargekanalene og kombinere disse med et svart-hvitt bilde. Den reduserte fargeskarpheten skaper bare problemer i studio eller under redigering når vi skulle hatt best mulig skarphet for å lage nøklingssignaler fra en ren farge (oftest blått) til matter eller "Chroma key" som det heter i videoverdenen. Dårlig fargeskarphet gir "flisete" og urene kanter i nøklingsbilder. Når et skarpt svart/hvitt-signal og et uskarpt fargesignal en gang er satt sammen (kodet), kan den opprinnelige fargeskarpheten aldri gjenvinnes.

• Innpakking av fargesignalene i svart/hvitt signalet.

For å blande informasjoner om farger sammen med svart/hvitt informasjonene uten å lage for mye forstyrrelser ble fargeinformasjonene flyttet opp i frekvens til området for små detaljer. Det er slik at en lav frekvens i videosignalet lager en synlig flate, mens en høy frekvens lager små korn i bildet. Jo hurtigere signalvariasjoner, frekvens, desto finere detaljer kan overføres, altså skarpere bilder. Små korn som tilleggsinformasjon i svart/hvitt-bildet var langt mindre forstyrrende enn små flater ville være. Undersøkelser av svart/hvitt-signalet viste dessuten at det manglet informasjoner med jevne frekvensmellomrom. I disse "hullene" ble fargesignalene plassert. Teknisk er dette komplisert, og låsingen mellom svart/hvitt signalet og fargene blir kraftig. Videokameraer for amatørbruk oppfyller ikke alle kravene til plassering av fargeinformasjonene. De kan ikke uten videre brukes sammen med profesjonelt utstyr i produksjon. (Gjelder analoge kameraer)

FRA FARGER TIL PAL.

Et fargekamera arbeider internt med signaler om de tre grunnfargene, rødt, grønt og blått. Av disse blir det konstruert et svart/hvitt signal ved å ta 30% med rødt, 59% med grønt og 11% med blått. Verdiene er valgt for at svart/hvitt-skjermen skal få lyshetsverdier som stemmer overens med hvordan øyet oppfatter lysheten i fargene. I tillegg til svart/hvitt signalet, luminanssignalet, leverer kameraet to sammensatte signaler, fargedifferansesignaler, som fargefjernsynsapparatene bruker for å gjenvinne fargeinformasjonene. Disse tre signalkomponentene blir flettet sammen til ett, og vi har fått et kompositt signal som NTSC (amerikansk / japansk fjernsyns-standard) eller PAL (europeisk fjernsyns-standard). NTSC/PAL er kompatible med gammel svart/hvitt standard og er ett sammensatt signal. NTSC og PAL går derimot ikke på noen måte om hverandre selv om de tekniske prinsippene er nokså like. Omforming mellom systemene (konvertering) er teknisk komplisert.

FARGEFORSTYRRELSER

Slike sammensatte signaler er det som overføres på kabler og radiolinjeforbindelser i inn- og utland til fjernsyns-sendere og videre til hus og hytter. Fjernsynsmottakeren gjenvinner fargedifferansesignalen og bruker dem sammen med svart/hvitt signalet til å lage informasjon om rødt, grønt og blått som i tur påvirker lysstyrken på de røde, grønne og blå lysende punktene på fjernsynsskjermen. For å slippe billig unna gjenvinningen antar mottakeren at alle informasjoner med høy frekvens er fargeinformasjoner. Dermed blir også de fineste detaljene i svart/hvitt delen av signalet behandlet som farger. Resultatet ser du når når stoffer med regelmessige mønstre, som en tweed-jakke, blir brukt. Det oppstår urolige farger som ikke finnes i motivet. Samme problemet med lyshetsvariasjoner som har samme frekvens som fargeinformasjonene finnes også på sammensettingssiden i kameraet, om enn i langt mindre grad.

FARGEKORREKSJON

Forskjellen på PAL og NTSC, bortsett fra antall linjer og ruter pr. sekund, (PAL: 625/25, NTSC: 525/30) er at PAL har en automatisk korreksjon av fargefeil på overføringslinjer. Korreksjonen forandrer en fargetonefeil til å bli en fargemetningsfeil. Det er langt mer akseptabelt at et ansikt blir litt blekere enn at det får et kraftig grønnskjær. Prisen vi må betale for en slik korreksjon er at fire påfølgende ruter teknisk sett ikke er like. Dette er "8-field" problemet i PAL-verdenen. (8 field = 8 delbilder = 4 ruter.) Parvis er imidlertid ikke ulikhetene av stor betydning, bare videoredigerere trenger å ha tunga rett i munnen. Dermed gjenstår en rute- til-rute ulikhet (4-field) som er viktig.

Enkelt forklart er det slik: Rødt og grønt "bytter plass" for annenhver rute, grønt i den ene ruten blir rødt i den neste. I mottakeren blir dette kompensert ved at den flytter grønt og rødt tilbake på plass igjen. Dette skjer altså rytmisk annenhver rute, og gjør at en overføringsfeil som trekker bildet mot grønt vil trekkes motsatt vei av omskiftingen i mottakeren, slik at gjennomsnittsfargen i to påfølgende ruter blir riktig. I alle mottakere sitter det en signalforsinkelse som legger sammen fargeinformasjonene fra to påfølgende ruter. Hvis vekslingen i mottakeren kommer i utakt ved at den en gang får tilført to "grønne" ruter etter hverandre, vil det som skulle vært grønt i bildet bli gjengitt som rødt og omvendt. En kjedelig feil som PAL-utstyr har innebygget sikring mot. Der hvor feilen kan oppstå er under redigering hvis man prøver å gjøre "ulovlige" klipp ved tvinge sammen ruter som gir feil rytme i vekslingen. Et slikt klipp vil få en videomaskin til å forandre hastigheten et øyeblikk for å finne igjen riktig veksling. På skjermen vil bildet rulle et par sekunder.

Denne restriksjonen i klippemuligheter for kompositt-maskiner er altså på to ruter. Du kan legge et klipp på en vilkårlig rute, men risikerer at den ruten som du vil klippe til ikke passer i PAL-skiftingen slik at du må velge ruten foran eller bak. En slik begrensning er ikke filmfolk vant til i klippebordet. Den har vanligvis ingen betydning for det du vil klippe deg fram til, men kan vel følelsesmessig oppleves som en begrensning. Men teknisk sett må den være riktig. I forbindelse med off-line redigering på VHS eller film, må man i høyeste grad være oppmerksomme på denne begrensningen og ta hensyn til den når man skal lage tidskodelister til automatisk bilderedigering. AVID som er nevnt flere ganger her i Rush Print har for eksempel ingen automatisk korreksjon for 2-ruters PAL veksling, men legger en liten indikasjon inn i bildet slik at man selv må passe på å klippe sammen de "riktige" rutene. NB. Denne klippebegrensningen gjelder altså bare ved bruk av kompositt-maskiner som 1"B og 1" C-format. Komponent- og "Color-Under-maskiner" har ikke denne begrensningen, det samme gjelder de fleste digital-formater.

PAL-systemet har altså klare begrensninger:

- Redusert oppløsning for fargesignaler lager dårlige "matter" til fargenøkling.

- Blander sammen farge- og svart/hvitt informasjon på en slik måte at det er vanskelig å skille dem etterpå. Prosessen (dekoding) gir reduksjon av bildeskarphet.

- Fine mønstre i motivet (tweedjakker) gir opphav til tilfeldige farger.

- Ikke alle ruter kan klippes sammen, 2-ruters begrensning.

PAL-systemet har også noen fordeler:

1. Riktige farger i de tusen hjem.

2. Kompatibelt med svart/hvitt fjernsyn.

3.Én kabel er nok for å overføre et komplett bildesignal. Det betyr også minst mulig kabler til installasjoner som fjernsynsstudioer.

SECAM(Fransk / russisk fjernsynsstandard) bruker en annen metode for å blande farge- og svart/hvitt signalet enn PAL. Får du en videokassett med SECAM-opptak kan du se den i svart/hvitt på en PAL-mottaker. Omforming fra SECAM til PAL (transkoding) er en forholdsvis enkel prosess.

NTSC/PAL/SECAM er tilårskomne systemer. Men den alt overveiende mengden av produksjons- og overføringsutstyr i verden bruker en av disse standardene. Derfor vil elefantene vise seg levedyktige langt inn i neste hundreåret.

PAL-FORBEDRINGER

100Hz TV

25 bilder pr. sekund er akkurat på grensen av hva øyet kan skille ut som enkeltbilder. Oppdelingen på 50 halvbilder reduserer flimmer, slik det skjer når man viser film på kino med 2x24 bilder pr. sekund. I de lyseste delene av fjernsynsskjermen vil det allikevel være synlig flimmer. Amerikanere som kommer til Europa klager over dette, de ser ikke flimmer på sine skjermer som viser 60 halvbilder i sekundet. Europeiske mottakerfabrikanter har løst flimmerproblemet ved kunstig å fremstille 100 halvbilder pr. sekund. Slik signalbehandling er mulig ved å lagre fjernsynsbildet i en hukommelse inne i apparatet for så å tappe ut de bildedelene som er nødvendige for å få til et nytt opptegningsmønster på TV-skjermen. 100Hz TV er nødvendig for å gjøre de aller største fjernsynsskjermene flimmerfrie, men teknikken vil trolig dukke opp på de fleste mottakerne etter hvert.

BRED-FORMAT TV (ED-PAL, Extended Definition)

Fjernsynsskjermens format på 4:3 er lite egnet til visning av kinofilm. Enten forsvinner høyre og venstre kant eller så blir det en svart stripe oppe og nede. Ved å lage et annet skjermformat, 16:9, tilfredsstilles kravet til visning av spillefilm. Samtidig er det mulig å øke båndbredden på videosignalet, slik at bildet på mottakeren kan bli skarpere. Tanken er å overføre den ekstra informasjonen som bredformatet gir i en egen kanal ved siden av det ordinære PAL-signalet. Bred-format mottakere setter sammen sitt bilde fra begge kanalene, mens alle med "gamle" fjernsynsapparater fortsatt mottar et vanlig PAL-signal. Det er sannsynlig at bred-format systemer basert på PAL/NTSC vil få gjennomslag før et helt nytt TV-system er i sving, høy-oppløsnings fjernsyn, HDTV.

KOMPONENT FJERNSYN

Inne i et fargefjernsynskamera blir rødt, blått og grønt behandlet som separate signaler som indikerer mengden av hver farge i motivet. De kan sammenliknes med svart/hvitt informasjonen i et svart/hvitt kamera, der størrelsen på signalet sier noe om mengden av lys i de enkelte delene av motivet. Fra signalene om rødt, grønt og blått blir det laget et luminanssignal (betegnes Y) og to fargesignaler (betegnes R-Y og B-Y). Til PAL blir disse tre signalene så kombinert til ett. I komponent fjernsyn beholder vi de tre signalene adskilt gjennom hele produksjonskjeden. Vi får et tre-kanals videosystem med tre-dobling av en rekke komponenter. Installasjonskostnadene for et komponent studio øker kraftig, og i en videomikser må mye av elektronikken tredobles, det samme gjelder for fordelingsutstyr og koplingsutstyr. Komponent video-utstyr blir dyrere enn PAL-utstyr. Det stilles store krav til stabilitet for at ikke fargebalansen skal forskyve seg gjennom kjeden når rødt, grønt og blått føres fram i hver sin kanal.

De tekniske problemene vi får med komponentutstyr er gjerne nokså forskjellige fra PAL-problemer. Opplæring er som alltid svært viktig. Selv om teknisk utstyr etterhvert har blitt svært driftsikkert og stabilt, vil kunnskap om hva du jobber med fortsatt være nødvendig for å kunne hente det beste resultatet fra produksjonsredskapene. Mange teknikere utenfor NRK er til dels selvlærte og har et nokså bevisstløst forhold til teknikk. Kontrollene står helst der de sto da utstyret ble levert fra fabrikanten.

Fordi installasjoner med komponent utstyr er dyrt, vil det ta lang tid før alle produksjonskjeder er komponent fra start til mål. En-kamera produksjon har kommet lengst. Der går nå kjeden fra opptak helt fram til sending. Først da blir signalene kodet til PAL. Produksjonsstudioer kommer senere, der er utgiftene størst. Fortsatt er det mye blanding av komponent- og PAL-teknikk i redigeringsarbeidet. Det er uheldig for den tekniske kvaliteten, noe jeg kommer tilbake til i neste artikkel. Overføringen fram til den enkeltes fjernsynsapparat vil nok aller sist bli komponent, selv om kjeden for så vidt er på plass allerede i dag. Fjernsynssatelittene sender ut komponentsignaler som blir PAL ved mottaking og distribusjon på kabelnett. Komponentsignaler på kabelnett er fremtidsmusikk. Ingen fjernsynsmottakere er i dag i stand til å nyttiggjøre seg den forbedrede kvaliteten som komponent fjernsyn kan tilby.

Høy-oppløsnings TV, HDTV

Høy-oppløsnings fjernsyn er helt nye standarder der linjeantallet er fordoblet, bildeformatet er 9:16 og antall bilder pr. sekund er fordoblet for å unngå flimmer. Frekvensområdet øker voldsomt, fra ca. 5 MHz for PAL til ca. 30 MHz. HDTV er et komponent system fra ende til annen, her er foreløpig ingen kompromisser på grunn av kompatibilitet med et gammelt system. At kravet om slik kompatibilitet allerede er der, kompliserer sendertekniske løsninger. Hvordan skal alle som har "gamle" PAL-mottakere kunne få et akseptabelt bilde fra de nye HDTV-sendingene? Igjen ser det ut til å dukke opp to forskjellige standarder, en amerikansk/japansk og en europeisk. De store sloss om makten og æren.

HDTV er velegnet til filmbruk. De tekniske dataene "matcher" 35 mm film. Overføring fra video til film blir gjort med god kvalitet. Slik kan filmverdenen få tilgang til et vell av elektroniske effekter og datagrafikk som video- og datautstyr kan frembringe. Og formatet er ideelt for filmvisning.

Blir HDTV så den endelige løsning der alle TV- og filmselskaper samles etter århundreskiftet? Neppe. For selv om alle syns teknikken er interessant og imponerende har få økonomi til å foreta en komplett ombygging av produksjons- og sendekjeder fra bunnen av. Ikke en skarve kabelstump av gammel type duger til denne nye standarden. Omleggingen vil ta mange år, og vi vil finne alle slags mellomstandarder og foreløpige løsninger. Systemjungelen blir ennå tettere. Nye dyrearter vokser til og tar områder fra de gamle. Og hvem vet hvor den tekniske utvikling har ført oss i løpet av ti år? I denne jungelen er det muligheter for spontane mutasjoner med fruktbare nye arter.

Personlig mener jeg at en ny fjernsynsstandard også må tilby et kvantehopp når det gjelder opplevelse. Å få sylskarpe bilder "Norge rundt" på en dobbelt så stor skjerm er ingen stor forbedring av opplevelsen. Først når "kinofølelsen" kan gjenskapes i heimen tror jeg den forbedrede kvaliteten i nye systemer kan komme til sin rett. Da må skjermstørrelsen dekke mesteparten av veggen i stua. En videoprojektor med tilstrekkelig lysstyrke kan være en mulighet. Da vil opplevelsen av tilstedeværelse bli som på kino. Samtidig må videosystemene kunne håndtere motivkontrast slik som film, "Film Look" må være et like fundamentalt krav som skarphet.

VIDEOKAMERAKVALITET

• Kontrast.

Få snakker om nødvendige forandringer av videokameraene. Til nå har disse for det meste bestått i å forbedre bildeskarphet og lysfølsomhet. Det er vel og bra. Men få gjør noe med den grunnleggende svakheten i videosystemene, nemlig behandlingen av motivkontrast. En TV-skjerm fikser i beste fall et kontrastområde på 1:30. Det er mindre enn det meste av hva som finnes av motivkontrast. Videokameraet har et lys/signal forhold på 1:1. Hvis motivkontrasten er større enn 1:30 forsvinner de lyseste eller de mørkeste (eller begge) delene i motivet. Utbrente hvite flater og svarte, detaljløse skygger er videobildets "varemerke". Filmens eksponeringskurve er ikke-lineær slik at den kan komprimere motivkontrast. Film på kino håndterer et kontrastområde opp til 1:150. Spillefilm på TV må tynes gjennom 1:20. Resultatet kjenner vi alle.

Dyre videokameraer har innebygget "kontrastklemming", et forsøk på å etterligne filmens eksponeringskurve. Teknikken fungerer sørgelig dårlig. Finn deg et motiv med høy kontrast, slå på kontrastklemmen og få deg en god latter!

• Skarphet.

Et ubehandlet bilde fra et videokamera er litt utydelig, og elektronisk behandling er nødvendig for å få det til å se skarpt ut. Det skjer ikke uten bivirkninger som av og til er nokså sjenerende. Kanskje har du vendt deg til at middels mørke objekter mot en lys bakgrunn har en svart kant rundt seg eller at middels lyse objekter mot en mørkere bakgrunn har et hvitt omriss? At kviser fremheves med en svart ring rundt, at en liten refleks i fortanna får en svart kant som indikerer øyeblikkelig behov for tannlegebehandling og at glitrende solreflekser på småbølger får samme underlige svarte innramming? Se deg om i det virkelige livet! Ingen omriss! Se på kino! Ingen omriss der heller! Film har en naturlig skarphet som video ikke har, og trenger ingen ansiktsløfting for å se skarp ut. Men på alle TV-skjermer ser du det. Konturkorreksjon (aperturkorreksjon, VHS-HQ) er videoutstyrets favoritt og finnes innebygget i alt utstyr for at vi skal tro at bildet er skarpt. Effekten blir mer merkbar når bildet passerer en kjede der hvert ledd tilfører konturkorreksjon.

De samme "feilene" som vi finner hos dagens videokameraer er også til stede i HDTV-kameraene. Fortsatt er kontrastbehandlingen for dårlig, og fortsatt må man ty til kunstig skarphetsforsterking. Når det blir gjort sammenlikninger som plasserer HDTV-kameraer og 35mm film i samme kvalitetsklasse kan du altså godt ta opplysningene med en klype salt.

Kanskje har videofolket i år 2 000 fått til det som filmfolk har hatt i snart hundre år: Redigeringsmuligheter som i et filmklippebord, bildekvalitet som 35mm film og påsynsmuligheter som i et kinolokale. (Ja, for redigering har det altså skjedd, for kameraer gjenstår ennå en del, og for framvisning har det knapt skjedd noe i det hele tatt.)

Kanskje er vi da også så herdet at vi godt kan tåle å se de samme utsultede menneskene i Afrika og de samme gamle menns krigsgalskap utfolde seg på stueveggen i perfekt gjengivelse med kvadrofonisk lydbilde?

SAFARI del 2

På første dagsmarsjen av safarien i systemjungelen passerte vi fjernsynsystemene og nedla noen eksemplarer for å studere anatomi og vurdere kjøttkvalitet. Vi fant at ikke alt som så ut som biff, var det. Smakstilsetninger preget noe av viltet.

PAL-(u)dyret fant vi var særlig plaget av tre medfødte skavanker:

• Fargesignalene har sterkt redusert skarphet.

• Svart/hvitt- og fargesignalene er kraftig låst fast til hverandre.

• Bare annenhver rute passer sammen.

PALs styrke lå i at alle bildeinformasjonene var samlet i en kabel, og at det var lite følsomt for feil i overføringskjedene.

Komponentdyrene var de nye, livskraftige artene. Ved å holde på den opprinnelige tredelingen av bildeinformasjonene i rødt, grønt og blått hele veien fra kamera til mottaker, blir kvalitetstapene under bearbeiding mindre enn for PAL. Men installasjoner med komponentutstyr blir dyre fordi all kabling må tredobles. Ny teknikk som snart vil bli tatt i bruk vil imidlertid i vesentlig grad redusere disse utgiftene.

Fra system- og opptaksreservatene starter vår dagsmarsj inn i bearbeidingsjungelen. Her er vegetasjonen tett og artene mange. Et utall av stier fører inn i villnisset. Umettelige krokodiller og innpåslitne bavianer kan forlenge dagsmarsjen langs mange av stiene. Jeg skal prøve å lede dere litt langs den rette sti...

KNOKLER..

I reservatet for videomaskiner finner dere mange arter, og der ligger knoklene etter ikke-levedyktige arter som Rank Cintels 2" Helical Scan-maskin og Bosch-Fernsehs Quartercam, begge systemer utviklet til stor teknisk eleganse, men også til feil tid/ sted/ pris/ marked. I bakgrunnen gror eføy og lianer rundt 2" Quadruple scan maskiner, det gamle A-formatet. Det eneste gangbare til profesjonell videoproduksjon fra slutten av 50-årene til begynnelsen av 70-tallet. Fortsatt holdes noen individer i live for å betjene arkiver med millioner av 2" bånd over hele verden. Den siste generasjonen av disse maskinene kunne oppvise en bilde- og lydkvalitet på høyde med det beste av våre dagers profesjonelle videomaskiner.

1" MASKINER

Av maskiner som bruker 1" bredt bånd finner vi to formater, B- og C-format, begge utviklet tidlig på 70-tallet og er i dag ryggraden i de fleste fjernsynsselskaper i verden. Men de er alderstegne, og nye arter erobrer territoriet til disse artene. B-formatet ble utviklet i Europa av Bosch-Fernseh, mens C-formatet ble utviklet i U.S.A og Japan av Ampex og Sony.B-formatet var det som først kunne fremvise god driftssikkerhet, og NRK valgte på et tidlig tidspunkt å satse på dette formatet. For tidlig, kan man hevde med etterpåklokskap, men faktum er at B-format maskinene (Type BCN) har vært og er pålitelige arbeidshester av høy kvalitet. Andre stasjoner og selskaper som valgte videoformat noen år senere kunne få C-format maskiner uten barnesykdommer, og dette formatet ble etterhvert en verdensstandard slik A-formatet hadde vært. Den største forskjellen mellom B- og C-format er at sistnevnte kan gjøre bildeavspilling i variabel hastighet med full kvalitet. Ellers har maskinene samme bilde- og lydkvalitet, og noenlunde like driftskostnader. Men forskjellen i konstruksjon gjør at det ikke er mulig å spille av på B-format opptak som er gjort på C-format eller omvendt.

B- og C- format maskiner er kompositmaskiner som bare håndterer PAL-signaler (og NTSC). Begge formater har bærbare maskiner til location bruk. Tyngden (25 kg. for BNC-20) gjør at de er mer flyttbare enn bærbare.

Å TA OPP VIDEO

Problemene med å gjøre opptak av videosignaler er mange, men to forhold er viktigst:

1. De høyeste frekvensene i videosignalet (5 - 6 MHz (millioner svingninger pr. sekund))krever en høy hastighet mellom bånd og opptakshode. For å unngå å trekke 50 meter bånd pr. sekund forbi stasjonære hoder, lar man hodene rotere på en sylindrisk trommel der båndet sløyfes rundt og trekkes fram med "normal" hastighet. Resultatet blir at videosignalet ligger som skråspor på båndet. Lydsignalene spilles inn som langsgående spor i kanten av båndet.

2. Det store frekvensområdet i videosignalet, 50 Hz - 5 000 000 Hz, lar seg ikke spille inn direkte på magnetbånd, men må flyttes opp i frekvens, for eksempel til området 5MHz til 10 MHz. Da blir de opprinnelige 16 oktavene (oktav = dobling av frekvens) redusert til 2, og signalene blir håndterlige for magnetbåndopptak.

Disse to punktene gir svært mange variabler for videomaskiner:

• Størrelsen på trommelen der videohodene er montert.

• Antall videohoder på trommelen og båndtræing.

• Båndhastighet.

• Båndbredde og kassettkonstruksjon.

• Overførbart videofrekvensområde.

• Flytting av videosignalet til nye frekvenser.

Disse variablene har gitt oss et utall av videomaskinstandarder som det ikke går an å bruke om hverandre. I tabellen ser du et utvalg av aktuelle formater.

U-MATIC

Med U-matic formatet kom videokassettene inn i profesjonell fjernsynsproduksjon. U-matic hadde på 60-tallet vært brukt til "industriell" produksjon og som påsynsformat. Midt på 70-tallet ble det gjort en kvalitetsheving av formatet fra "Low Band" (LB) til "High Band" (HB) (flytting av frekvenser). Samtidig kom det bærbare opptakere som egnet seg til bruk sammen med de nye bærbare videokameraene. Formatet ble i første omgang akseptert til nyhetsopptak og redigering, men ble etterhvert også akseptert til mange andre produksjonsoppgaver. Bilde- og lydkvalitet var langt dårligere enn B- og C-format, men maskinene var forholdsvis billige.

"COLOR UNDER"

U-matic (og alle amatørvideoformater som VHS) bruker en teknikk for å gjøre opptak av videosignaler som kalles for "Color Under". For å redusere båndforbruk og forenkle tekniske løsninger, velger man å begrense frekvensområdet for videosignalet til ca. 3,5 MHz (2 - 2,5 for VHS). Uten modifikasjoner av PAL-signalet forsvinner fargeinformasjonene som ligger rundt 4,43 MHz. Color under-teknikken deler videosignalet i to, en "pakke" med svart/hvitt signal opp til ca. 3,5 MHz og en pakke med fargesignal som er flyttet ned fra området rundt 4,43 MHz (dit det blir flyttet når PAL-signalet blir satt sammen) til et frekvensområde opp til 0,7 MHz. Det betyr en ytterligere beskjæring av oppløsningen for fargesignalet, det halve av hva PAL-signalet inneholder. Pakken med svart/hvitt signalet blir deretter flyttet opp i frekvens, og fargepakken får plass i området under. Denne oppdelingen av PAL-signalet og reduksjonen av oppløsning både for svart/hvitt og farger betyr en solid kvalitetsreduksjon av bildesignalet, og mange kringkastingsorganisasjoner har holdt U-maticHB på armlengdes avstand til andre formål enn nyheter og sport. Men den lave prisen på maskinene gjorde at NRK ga slipp på kravet til kvalitet, og U-maticHB ble tatt i bruk til alle slags programtyper, kanskje med unntak av dramaproduksjoner. U-maticHB ble også i hovedsak distriktkontorenes første produksjonsformat.

Heldigvis er U-maticHB formatet nå ute av NRK, men skadevirkningene fra U-matic-eraen vil vi ha lenge. Nyhetsstoffet ble i flere år lagret på U-maticHB kassetter, og arkivmateriale fra denne perioden er kjennetegnet av dårlig kvalitet.

CAMCORDERE

Løsningen med en separat opptaker til videokameraet var riktignok et teknisk framskritt, men sammenliknet med 16mm filmkameraet var det en tungvinn kombinasjon. Mang en fotograf har forbannet navlestrengen som forbandt kameraet og opptakeren og begrenset både bevegelser og aksjonsradius. Da kamera og opptaker skulle integreres i en enhet, ble VHS- og Betamaxkassettene valgt som opptaksmedium. Ved å øke båndhastigheten i betydelig grad i forhold til hjemmevideomaskinene (en to-timers betamax-kassett går unna på 20 minutter) kunne man oppnå en kvalitet på opptakeren som sto i forhold til bildekvaliteten i kameraet. Formatet som valgte å bygge på VHS-kassetten heter M-format og ble utviklet av Panasonic (Matsushita), til Betamax-kassetten ble Betacam formatet utviklet av Sony.

Også Betacam og M-formatet valgte å unngå opptak av de høyeste frekvensene i PAL-signalet der fargeinformasjonene befinner seg. For å unngå kvalitetsreduksjonene ved et color under system, og for å slippe noen av begrensningene i PAL-systemet, ble en helt ny opptaksteknikk utviklet.

Komponentopptak så dagens lys. Se forrige artikkel om komponentteknikken. Ved at svart/hvitt og fargesignalene blir behandlet uavhengig av hverandre, kan opptakeren skreddersys til dem. Svart/hvitt signalet får så god oppløsning som mulig (ca. 4MHz for standard Betacam). De to fargesignalene blir redusert til ca. 1,5 MHz, men det er bedre enn PAL som reduserere til 1,2 MHz. Komponentopptakeren er også en to-spors videomaskin med to videohoder plassert tett over hverandre på trommelen (egentlig 2x2), det ene hodet tar seg av svart/hvitt signalet, det andre fargene. For at de to fargesignalene skal få plass innenfor samme tidsrom som svart/hvitt signalet, blir de komprimert i tid til halve varigheten og plassert etter hverandre på fargesporet. Ved avspilling blir de strukket tilbake til riktig tid igjen. Ut av en Betacam eller M-format maskin kan du enten hente de tre komponentsignalene for å bruke dem til videre bearbeiding, eller et PAL-signal som du kan sende videre på kabel eller til en TV-sender.

Betacam klarte å erobre mesteparten av det profesjonelle markedet. M-formatet er kvalitets- og funksjonsmessig svært likt Betacam, men var litt for sent ute. En kassett tatt opp på det ene formatet kan ikke spilles på det andre, men signalene inn og ut av maskinene er like. En ulempe med formatene var den korte spilletiden, maksimalt 24 minutter for Betacam.

SYSTEMFORBEDRINGER

Etter at Betacam og M-format var vel etablert som produksjonsstandarder kom forbedringene. Det er slikt som holder kjøpelysten oppe hos brukerne og hjula i gang hos fabrikantene. "High Band"-versjoner så dagens lys. Betacam ble til Betacam SP og M-format til M-II. Forbedringene består i:

• Høyere oppløsning for bildesignalene, nå først oppnår formatene en kvalitet som er på høyde med B- og C-format. Svart/hvitt-signalet øker oppløsningen fra 4 til 5,5 MHz, for farger er økningen fra 1,5 til 2 MHz. Det betyr at matter med brukbar kvalitet kan framstilles fra et BetacamSP opptak.

• To nye lydspor som ligger i samme spor som videosignalet og låst fast til dette. Kalles for AFM-lyd og er velegnet for opptak, men ubrukelig til redigering fordi den ikke kan klippes uavhengig av bildet.

• Større kassetter med spilletid opp til ca. 100 minutter.

Forbedringene er delvis basert på bruk av en ny type båndmateriale i kassettene, såkalt metallbånd. Det magnetiske belegget på båndet er av rent metall mot tidligere et metalloksid. Metallbånd er omtrent tre ganger så dyre som metalloksidbånd.

KOMPATIBILITET

"Gamle" Betacam-kassetter kan godt benyttes i Betacam SP maskiner, men kvaliteten på opptak og avspilling blir da som standard Betacam. Betacam SP opptak får du ikke uten videre spilt av i gamle Betacam maskiner, men det går an å foreta en modifisering som gjør dette mulig. Kvaliteten på avspillingen blir som gammel standard. Metallbånd til opptak i gammel Betacam blir ikke bra.

LYD

Lyden på Betacam og BetacamSP holder ikke profesjonelle mål. De langsgående lydsporene har Dolby-C støyreduksjon som ikke er god nok til krevende lydopptak. For AFM-lydens vedkommende sitter det en enkel kompressor i kretsen. Den jobber hørbart på kritisk lydmateriale. Løsningen på dette problemet kan være den gamle filmmetoden med å bruke en separat lydopptaker og egen lydkvinne. En 1/4"-maskin eller DAT med tidskodestyring er nok den aller beste løsningen for krevende lydopptak.

BETACAM PRO

Med nye maskinformater på vei inn i markedet har Sony lansert en maskinserie som skal forlenge levetiden på Betacam-formatet. De slakker litt på spesifikasjonene både for signaler og båndhåndtering, tar vekk noen finesser og lager maskiner som skal overta det gamle U-matic markedet. Visuelle sammenlikninger mellom BetacamSP og BetacamPRO (som også er en SP-maskin) gjør det vanskelig å skille mellom dem. PRO-maskinene har ikke AFM-lyd og betjeningen virker tregere. Men de har direkte tilkopling til de nye S-video formatene, S-VHS og 8mmHB/Hi8. Og med en pris på U-matic nivå, vil nok mange akseptere begrensningene.

PRODUKSJONSVEIER

Før vi beveger oss videre inn i tykningen der de nyeste artene er i ferd med å erobre jaktterreng og skaffe seg revirer, vil jeg gi noen tips til fornuftige produksjonsveier i kjedene av PAL og komponent utstyr.

Husk at når du lager et PAL-signal, tar du delvis knekken på fargesignalene fra kameraet. For å dele opp PAL-signalet igjen til komponent signaler med minst mulig kvalitetstap, kreves dyre dekodere. Det er minst fem grunner for å ville dele opp et PAL-signal:

• For å gjøre fargenøkling, lage "matter".

• For å lage videoeffekter.

• For å gjøre fargekorreksjoner.

• For å gjøre bearbeidinger i datagrafisk utstyr.

• For å gjøre opptak på Betacam, M-format eller annet komponent utstyr.

Den reduserte skarpheten for fargesignalene som PAL-kodingen har medført, gjør at det er vanskelig å få til rene kanter på mattene. Forstyrrelser fra svart/hvitt signalet i det samme frekvensområdet som fargesignalene gjør også sitt til at fargenøkling fra et PAL-signal gjerne har flisete, urolige kanter. Slikt holder sjelden mål til kritisk bruk. "Encoded chroma key" er fagordet for slik nøkling.

Alt videoeffektutstyr behandler svart/hvitt og fargesignalene som separate signaler internt. Selv om de har tilkopling for PAL både inn og ut, skjer det en dekoding og koding inne i "boksen".

Fargekorreksjon er gjerne nødvendig for å balansere fargetonen i de enkelte scenene mot hverandre, for å lage effekter, eller for å fjerne fargestikk som skyldes feil bruk av kamera eller filter. Med PAL som utgangspunkt får du gjerne noe redusert oppløsning fordi dekoderen fjerner svart/hvitt informasjon som ligge i fargeområdet for å gjenvinne så rene farger som mulig.

UTSTYRSBLANDINGER

Det er nokså vanlig at opptaksutstyret er BetacamSP eller M-II, altså en komponent standard. I den andre enden, til sending er signalformatet PAL. Mellom opptak og sending finner du alle slags utstyrskombinasjoner. Det er slett ikke uvanlig at Betacam-maskiner har erstattet U-matic i installasjoner som ellers er PAL. Slik blanding er teknisk ugunstig. Få har råd til dyre dekodere og bruker heller den som er innebygget i Betacam-maskinene. Brukt fornuftig er den grei nok, men hvor mange er klar over at et PAL-opptak på en Betacam maskin i 50% av alle tilfeller vil få kraftig redusert oppløsning under avspilling? Feilen kan unngås ved å innføre samme redigeringsbegrensning som 1"B og 1"C har, såkalt "colour framing". De aller fleste Betacam-brukere tar ikke hensyn til dette problemet. Uansett vil hver overgang fra PAL til komponent medføre en kvalitetsreduksjon. Og slike overganger får du mange av i installasjoner med blandet teknikk.

Den beste produksjonskjeden er pr. i dag komponent fra start fram til sending. PAL vil i fremtiden bare være interessant som sendeteknikk for vårt nåværende TV-system. Alt videoproduksjonsutstyr vil være komponent teknikk.

Unngå overgang til PAL så lenge komponent utstyr blir brukt, det vil oftest si Betacam maskiner og digital effekt utstyr. For å gjøre miksereffekter (overtoninger, sjablongeffekter, nøklinger, men ikke fargenøklinger) kan du hoppe over til PAL og redigere videre på PAL-maskiner, altså 1"B eller 1"C-maskiner.

DIGITAL VIDEO

Mange tror at å innføre digitalteknikk til lagring og overføring av lyd og bilder vil fjerne støy og rette opp dårlige signaler. Slik er det nok ikke. For så vidt gjelder uttrykket "shit in - shit out". Hvis utgangspunktet er dårlig, er det like dårlig etter å ha passert en digital kjede. Men det blir ikke dårligere, og det er kjernen i digitale systemer: De er teknisk fullstendig usynlige (men ikke økonomisk!). Dermed vil et godt videoopptak fortsatt være like godt etter å ha vært kopiert 12 ganger, kjørt gjennom 4 videoeffektmaskiner og overført fra Oslo til Kuala Lumpur.

ANALOG - DIGITAL

Et analogt system arbeider med kontinuerlig variable størrelser, mens et digitalt system bare opererer med to verdier. En analog stekeovn kan variere temperaturen mellom 50^ºC og 300ºC. En digital stekovn er enten varm eller kald. Det er svært mye lettere å registrere om stekeovnen er varm enn å registrere 189ºC. Digitale systemer er ufølsomme for signalvariasjoner, varm er både 300ºC og 150ºC, kald er både 0ºC og 80ºC. Digital teknikk overfører alle analoge data til tall i to-tall systemet. Der finnes bare to tallverdier, 0 og 1 (kald og varm). Til gjengjeld finnes det svært mange siffer (digits). For å overføre ett tall i vårt ti-tall system til et tall i to-tall systemet er det nødvendig å bruke opp til fire enere og nuller. (2 = 10, 9 = 1001). Sifferne heter "bits", en 16 bits CD-spiller bruker opptil 16 enere og nuller for å beskrive en bestemt lydstyrke i et bestemt øyeblikk. En datamaskin bruker gjerne grupper på 8 bits, det kalles for en byte. En diskett som lagrer 720 kB(yte) kan lagre 720 000 8-sifrede tall.

AD-OMFORMING

For å komme over fra en analog verden med et uendelig antall enkeltsiffer til digitalverdenens to, gjøres en omvandling i prinsippet slik: Vi måler størrelsen på det analoge signalet i et bestemt tidspunkt og gir det en verdi med siffer fra to-tall systemet. For CD lyd inntil 16 siffer, inntil 2 ^{opphøyd i 16} verdier, dvs. omtrent 65000 enkeltverdier. For video er 4, 8 eller 10 siffer vanlig, det vil si 16, 256 eller 1024 verdier. Målingene gjøres så ofte at de blir representative for hvordan det analoge signalet forandrer seg. Målingene kalles for "sampling" eller punktprøver på norsk, for CD-plater blir det gjort 44100 målinger hvert sekund, og hver måling gir altså et tall mellom 0 og 65000 (16 bits). 44100 målinger med 16 siffer gir en siffermengde på 705600 enere og nuller hvert sekund. Profesjonell digital lyd (f.eks. DAT-maskiner) gjør normalt 48000 punktprøver hvert sekund. Det er slik at laveste målefrekvensen må være minst dobbelt så høy som den analoge frekvensen som skal omformes til digitalsignal. For video vet vi at høyeste frekvens er 5,5 millioner pr. sekund (MHz). Målefrekvensen er valgt mellom 13 og 18 millioner pr. sekund, avhengig av system. Med 8 siffer i hver måling gir det en solid datamengde pr. sekund: rundt 140 millioner siffer.

En mikrofon er et analogt instrument der membranet følger med på trykkvariasjonene i lufta. Et videokamera er også analogt i registreringen av bildet. I CCD-brikken bygger det seg opp en ladning i hvert enkelt bildepunkt som er et direkte resultat av hvor mye lys som treffer punktet over et bestemt tidsrom, 1/50 sekund eller kortere med bruk av lukkertider. Disse ladningene blir tappet ut og forsterket opp før de i et digitalt kamera blir punktprøvet og registrert som et siffer.

DIGITALE FORBEDRINGER

Det som digitalteknikken kan tilby er altså gjennomsiktighet, ingen forandring av det opprinnelige signalet. Alle analoge overføringskjeder reduserer kvaliteten på det opprinnelige signalet. For en videokjede kan det være:

• Signalomforming fra R(ødt), G(rønt) og B(lått) til PAL i kameraet

• Signalmanipulering i bildemiksere og annet effektutstyr

• Kopiering / redigering på videomaskiner

• Overføring til TV-sendere og kabelnett

• Signalbehandling i mottakeren

Jo flere av disse leddene som kan digitaliseres, desto nærmere kommer man at original bildekvalitet havner hos mottakeren. Det dårligste leddet i kjeden vil avgjøre sluttproduktet, og det er vel verd å tenke på nytten av å sette inn digitale ledd i kjeden. Hvis du har en analog opptaker med like gode data som kameraet ditt (det er nok sjelden tilfelle) vil en investering i digital opptaker ikke forbedre originalopptaket ditt. Moderne analoge bildemiksere har i dag bedre kvalitet enn digitale videomaskiner. Det samme gjelder til en viss grad overføringskjeder. Det kan være vanskelig å forsvare investeringer i dyrt digitalutstyr. Men til bearbeiding kommer digitalteknikken til sin rett. Etter 10 kopier har du fortsatt original bilde- og lydkvalitet. Derfor vil du først finne digitalutstyr i forbindelse med redigering. Først senere vil kameraer og studiokomplekser bli digitalisert. Også TV-mottakeren blir mer og mer "digital". Men her er det ennå langt igjen til en bildekvalitet som "matcher" profesjonell kvalitet. Selv om brosjyrene framstiller dem som små underverk i kvalitet og design, er det fortsatt store kvalitetsgevinster å hente i mottakerne før vi beveger oss mot HDTV. La meg minne om et sørgelig kontrastforhold på 1:30, en oppløsning under 4MHz, sjenerende flimmer i høylys, geometriske feil, avskjæringer i bildesidene osv. Ingen mottakerfabrikanter har ennå tatt konsekvensen av at det etterhvert blir mulig å ta ned høykvalitets signaler fra satelittene.

SAFARI del 3

I forrige del av ekspedisjon var vi inne i bearbeidingsjungelen blant et utall av eksotiske og mindre mystiske arter. Vi fant ut hvilke som hadde overlevelseskvaliteter i seg og så på hvordan vi kan nyttigjøre oss dem på beste måte. Lengst inne fant vi digitaldyrene og studerte natur og næringsgrunnlag. Her skjedde forplantningen ved kloning som gav eksakte kopier av originalen, ikke omtrentlige etterligninger som alle tidligere arter hadde satset på.

Nå skal vi legge ned et utvalg av ungt, friskt vilt og studere hjerter og nyrer.

4:2:2

er et "trylleord" som går igjen når det er snakk om komponent digital video. Tallene refererer seg til punktprøvefrekvens som et antall ganger en referansefrekvens. Svart/hvitt signalet punktprøves med fire ganger denne frekvensen, fargesignalene med to ganger frekvensen. Antall bits er 8, dvs. 256 mulige nivåer.

DIGITALE VIDEOMASKINER

Forvirringen rundt bruk av digitale videomaskiner er ganske stor, og det skyldes nok at utstyrsleverandørene gjerne vil selge utstyr og er i stand til å frambringe gode argumenter for både den ene og den andre løsningen. Som nevnt er digitale maskiner "gjennomsiktige", vi kan glemme kvalitetsreduksjonen ved kopiering. Det gir en større frihet enn før til å gjøre forandringer under eller etter redigering. En ny kopi er ingen katastrofe, bare merforbruk av tid. For fortsatt er det slik at en forkorting eller forlengelse av en scene betyr enten en ny kopi av hele programmet, eller ny redigering av alt etter korreksjonen. Digitale maskiner tilbyr bare lineær redigering. Og fortsatt består alle problemene med PAL-systemets restriksjoner med redusert fargeoppløsning, fargestøy fra findelt svart/hvitt mønster /tweedjakker) og 2-ruters klipperestriksjoner. Overgangene mellom PAL-utstyr og komponent utstyr medfører fortsatt kvalitetstap. Problemet med rene produksjonskjeder, som vi tok for oss tidligere, er det samme for digitale maskiner.

På markedet i dag finner du tre standarder for digitale videomaskiner: D-1, D-2 og D-3. Greie navn, neste standard blir så D-4 og D-5, kanskje allerede til neste år? Ropte du på standardisering? Du blir ikke hørt!

D-1

er en flere år gammel standard, og den eneste av de tre som er på komponent form. Den bruker kassetter med 3/4" bånd av metalloksid type. Båndforbruket er nokså stort, men største kassett tar 94 minutter. D-1 har alltid vært en nokså dyr maskin og har aldri fått fotfeste som "broadcast" maskin. Men den er en ideel effektmaskin og er blitt standard i studioer som gjør kompliserte effekter i mange lag. 50 kopier er problemfritt med D-1! Den har også den langt høyeste oppløsningen på fargesignalene, 2,75MHz, som betyr at det er mulig å framstille nesten perfekte matter fra D-1 opptak. Maskinens data ligger tett opp til det profesjonelle videokameraer yter. En ny generasjon D-1 er kommet på markedet. Den er mindre, billigere og mer redigeringsvennlig enn forgjengeren. Fire spor med digital lyd og variabel hastighet fra -1 til +2. Formatet har ikke, og vil heller ikke få, en bærbar versjon eller en camcorder variant.

Salget av D-1 har gått tregt fordi mange er godt fornøyde med BetacamSP som komponent maskiner.

D-2

Nokså overraskende dukket det for et par år siden opp en PAL/NTSC digital maskin basert på samme kassettformatet som D-1, men med metallbånd. Maskinen var kanskje først og fremst laget for automatisk avvikling av reklameinnslag. Til da hadde man ikke klart å bygge sammen mange maskiner basert på 1"C- teknikk, så mange stasjoner brukte Betacam eller alderstegen 2" teknikk. D-2 formatet har 4 digitale lydspor og betjeningsmuligheter som tilsvarer 1"C-maskiner. D-2 ble fort akseptert fordi maskinene gikk rett inn i eksisterende PAL/NTSC installasjoner og var billigere enn D-1. Formatet er en egnet avløser for slitne B- og C-format maskiner. Fabrikantene (Sony og Ampex) vil ha oss til å tro at dette er genialt, men formatet er ikke særlig interessant til avansert bearbeiding fordi det har alle PAL-systemets begrensninger. D-2 har ennå ingen camcorder variant, men det finnes en bærbar maskin.

D-3

Nytt av året er formatet D-3, utviklet i et samarbeid mellom japansk statsfjernsyn, NHK og Matsushita (Panasonic). Kassettene har 1/2" bredt metallbånd. Dette er også et PAL/NTSC format som i alle ytelser og begrensninger er nesten identisk med D-2. Men systemet har en camcorder. D-3 er valgt som videoformat til OL i Barcelona.

Valget mellom D-2 og D-3 blir om man har behov for en camcorder, og innkjøpspris. Driftsutgiftene ser ut til å være noenlunde like.

Valget kan selvfølgelig også være verken D-1 eller D-2 eller D-3. For skal man tenke kvalitet og ressursbruk, så er ikke 20 kopier i PAL særlig interessant. Ingen har råd til å sitte og rote slik under redigering. Med en skikkelig off-line redigering kommer du i mål med en eller to kopier. Der hvor det er behov for mange kopier, er produksjon av videoeffektertil vignetter, reklame, rockevideoer og andre heftige programformer. Utrustningen til å lage dette er uten unntak komponent utstyr, og en kompositt maskin i slike omgivelser er en fremmed fugl. Der må valget bli D-1 eller D-neste?

ANVENDELSE FOR D-2 / D-3

Men på ett område vil D-2/D-3 opplagt ha sin berettigelse. Alle kringkastingsselskaper har kjelleren full av opptak på 2" og 1" standard PAL/NTSC. Disse arkivene må føres over på et moderne format fordi enten gamle 2" maskiner ikke kan holdes i live stort lenger, eller fordi båndene degraderer. På enkelte faller rett og slett magnetbelegget av. Flere selskaper har allerede startet slik kopiering, og da er kompositt digital et bra valg siden alt materialet i arkiv er PAL/NTSC. Og er det først overført til digitalt format kan det kopieres videre i det "uendelige" uten ytterligere kvalitetstap. BBC har kjøpt et stort antall D-3 maskiner for å overføre sitt arkiv.

Maskinformatet som de fleste ønsker seg, er imidlertid et komponent format med en kassettstørrelse som muliggjør konstruksjon av en camcorder.

"D-4 / D-5"

Både Sony og Matsushita har under utvikling digital komponent maskiner basert på 1/2" kassetter. De vil antakelig bli vist tidlig neste år. Begge systemene vil ha en kompatibilitet mot andre 1/2" formater. Hør bare: Matsushitas format vil også kunne spille av D-3 kassetter til tross for at det blir en komponent maskin, dog med PAL restriksjonene i behold. Sonys format vil kunne spille av Betacam kassetter! Det er en svært interessant kombinasjon som burde være midt i blinken for alle Betacam brukere. Et lite skår i gleden er at begge truer med datakompresjon for å klare å lagre den store informasjonsmengden på 1/2" bånd. Det kan gi synlige bivirkninger.

DIGITALE REDIGERINGSKJEDER

Det mest interessante ved innføring av digitale videomaskiner er, etter min mening, at det går an å dele opp produksjonskjeder uten å miste kvalitet. Det blir mulig å skreddersy "redigeringsstasjoner". Noen stasjoner vil være utstyrt med tre maskiner og en enkel mikser. Her kjøres automatisk redigering basert på data fra off-line redigering med klipp og kryss av sekvenser eller hele program. Fortsatt er det slik at 90% av alle program bare har klipp og kryss som overganger, og i slike program er 90% av alle overganger rene klipp. Enkle stasjoner vil kunne tygge unna store mengder stoff. Så vil det være stasjoner som er utrustet med maksimalt av effektutstyr der det bare blir produsert effekter av høyt spesialiserte redigerere. En tredje stasjon vil bare gjøre fargekorreksjon betjent av folk med det som sitt spesialområde. En fjerde stasjon vil ta seg av alt datagrafisk arbeid, 2D og 3D, animasjon. For lydredigering vil det være en diskbasert stasjon som leverer ferdigmiks slik vi kjenner det fra filmmiks. Med digital teknikk blir det mulig å gjøre automatredigering en dag, fargekorreksjon en annen, effekter en tredje, lydmiks en fjerde osv. Det er bare å vandre med kassetten fra stasjon til stasjon. Slik vil ressursene kunne optimaliseres i hvert ledd, ikke minst kreativt sett. Det krever bare at folk vet omtrent hva de vil ha. Etter hvert som off-line også vil omfatte datagrafisk arbeid og videoeffekter, skulle alle kunne møte vel forberedt på de ulike stasjonene.

DATAKOMPRESJON (REDUKSJON)

Videosignalet overført til digital form inneholder uhorvelige datamengder. Enhver reduksjon av disse vil lette konstruksjon av utstyr og overføring av signaler.

Ser vi på to påfølgende bilderuter, finner vi at bildeinformasjonene forandrer seg lite. Bare når det er et klipp, får vi en brå forandring av all bildeinformasjon. Slik videomaskiner og overføringskjeder virker i dag, blir all informasjon om hver bilderute overført. Det er egentlig en voldsom sløsing. En av mulighetene med datakompresjon er å overføre bare forandringene som skjer fra en bilderute til den neste. For videoopptak av stillbilder betyr det at datamengden går ned mot null, mens kraftige bevegelser krever mye data. Slik reduksjon av datamengde er også nødvendig for å kunne realisere sendermuligheter for framtidig digitalisert høy-oppløsningsfjernsyn eller for å sende mange fjernsynsprogram samtidig. Uten å gå i detalj med de mange ulike teknikkene, er prinsippet gjerne at det sitter en bildehukommelse, for eksempel i fjernsynsmottakeren, som blir fylt opp av data fra overføringen eller fra signalet fra båndmaskinen. Denne bildehukommelsen gjentar lik informasjon 25 eller 50 ganger i sekundet og bytter bare ut informasjon når den forandrer seg.

For å takle situasjoner med mange forandringer på kort tid, som et bildeklipp, er det nødvendig med et mellomlager som kan fylles i ujevnt tempo og tømmes regelmessig. Omtrent som å fylle et badekar uten propp med vannbøtter slik at vannet strømmer ut i konstant mengde. Problemet oppstår når badekaret fylles så fort at vannet renner over kanten. Vanskeligheten blir å finne et egnet kompromiss mellom hvor store informasjonsmengder som skal kunne overføres og akseptable bivirkninger av "overflow" som det heter på fagspråket. Det er bivirkningene som vi ser og som avgjør kvaliteten på overføringskjeder, fjernsynssendere og videobåndmaskiner med datakompresjon.

SERIE-DIGITAL

Komponent video har mange fordeler. Vi har nevnt kopikvalitet, frihet for fargeforstyrrelser og ingen kvalitetsreduksjon i videoeffektutstyr. Den største ulempen er tre parallelle overføringskanaler for bildesignalet, altså tre kabler med identiske lengder for å kople et bildesignal fra ett sted til et annet. Det gjør komponent installasjoner og utstyr dyrere enn tilsvarende for PAL-teknikk.

Igjen gir digital teknikk en elegant løsning. I de tre komponentkanalene løper signalene parallelt i tid. Ved å klemme dem sammen tidsmessig kan de legges etter hverandre og overføres i én kanal. En enklere form av denne teknikken bruker Betacam-maskinene når de klemmer sammen de to fargesignalene i tid slik at de kan tas opp etter hverandre på fargesporet. Teknikken for tidskomprimering av komponentsignalene er såpass "romslig" at det også blir plass til 4 kanaler med digital lyd, tidskode og testsignaler som automatisk varsler om feil på overføring. Alt dette går inn i en "gammeldags" videokabel over avstander inntil 300 meter! Og etter 300 meter er det bare å sette opp en ny liten boks, så er nye 300 meter mulig. Borte er ulempene med komponent teknikk i en elegant løsning som også forenkler lydinstallasjoner i betydelig grad. Ikke nok med det. Prinsippet er like velegnet for overføring av "gamle" PAL-signaler kombinert med lyd og tidskode!

I nesten alt nytt videoutstyr vil du derfor finne serie-digital løsninger, forkortet SDI (Serial-Digital Interface) med en videokontakt som leverer bilde, 4 lydkanaler og tidskode og en annen som mottar det samme. Først internt i utstyret blir signalene tatt fra hverandre. Serie-digital gir ingen kvalitetsreduksjon av bilde og lyd.

SUPER-MOTION

Sakte-film med video som utgangspunkt har hittil nesten utelukkende hatt 25 helbilder / 50 halvbilder pr. sekund som har vært gjentatt en eller flere ganger for å strekke ut tiden. Film har i årtier kunnet operere fritt med bildefrekvens under opptak og har derfor kunnet lage sakte-film med langt bedre bevegelsesoppløsning enn video. Borte er videoens "rykk-rykk-rykk".

Til spesielle formål som forskning er det laget videokameraer med mye høyere bildefrekvenser enn 25 bilder pr. sekund.

Rett rundt hjørnet er et Betacam basert system som tar opp 75 bilder pr. sekund på en vanlig kassett. Når en slik spilles av i en standard Betacam maskin, vil vanlig avspillingshastighet på denne gi en "ekte" sakte film på 1/3 av normalt tempo. Velegnet til alskens sportsstudier og selvfølgelig til kreativ virksomhet. Vil nok være på plass her i landet til sportsjippoen på Lillehammer.

S-VIDEO

Med fare for å banne i kjerka, skal jeg ta med litt om amatørvideo. Inntil for et år siden var bildekvaliteten på amatørvideokameraer uinteressant til profesjonelt bruk. S-video er en teknisk standard som unngår PAL-problemene med en enklere løsning enn komponent video. S-video deler bildesignalet i to, en svart/hvitt del og en fargedel. Svart-hvitt signalet har en skarphet opp mot profesjonell standard, mens fargebehandlingen nok hører amatørverdenen til. Likevel kan de beste S-videokameraene for amatører i dag oppvise en forbløffende bra bilde- og lydkvalitet. Til halvprofesjonelt bruk får du camcordere med gode kameradeler og opptaker der S-formatet er tynt til maksimal ytelse. Resultatet er imponerende godt.

S-video har to kassettformater, S-VHS og 8mm High Band. De går selvfølgelig ikke om hverandre mekanisk, men bildesignalene er identiske. Hvis du kaster deg ut i produksjon med S-video utstyr bør du ikke satse på å gjøre bearbeidingen på denne standarden. Spill originalmaterialet over til Betacam og gjør bearbeidingen der. "Fattigmannsbeta'en", Betacam Pro har direkte tilkopling for S-video signaler. Med gunstige opptaksforhold, dvs. lave kontraster, kontrollerte fargetemperaturforhold og stødige bilder kan du komme i mål med et godt resultat.

DIGITAL BETACAM

Maskinene har i hovedsak samme mekaniske oppbygging som BetacamSP. Funksjonelt er de også noenlunde like. Den som har lært å bruke BetacamSP vil uten større problemer kunne bruke DigiBeta. Men innmat-teknisk er det store forskjeller:

Digital lyd- og bildebehandling. En DigiBeta er egentlig en dataopptaker med en omforming til bilde og lyd inn- og ut av maskinen. Opptak og avspilling skjer uten kvalitetstap.

Preread. Dette er en helt ny funksjon som gjør at det er mulig å spille av og gjøre nytt opptak på samme maskin samtidig. Opptakeren kan spille av det som allerede ligger på båndet samtidig som den gjør nytt opptak. 1/25 sekund (1 rute) etter at stoffet er spilt av, blir det slettet av det nye opptaket. Preread gjør det mulig bl.a. å lage overtoninger ved å bruke opptakeren som en av bildekildene. Eller du kan gjøre opptak i bare en del av bildeflaten for å legge på en tekst eller lage en videoeffekt. Preread har ingen angremulighet. Når nytt opptak er gjort, er det gamle underlaget strøket. Hvis en overtoning ble for kort, må underlaget repareres før en lengre overtoning kan lages. Preread er en svært nyttig funksjon som i de aller fleste tilfelle helt erstatter en avspillingsmaskin (som koster en halv million kroner). Med preread kan du legge lag på lag av bilder eller effekter. Preread virker også på lydkanalene slik at du kan mikse en ny lyd med den som allerede er tatt opp. Men blir miksen feil, må du også her legge originallyden på nytt. Med en god redigeringsstyring er slike reparasjoner enkle å utføre.

4 lydspor. Opptak kan gjøres på sporene samlet eller enkeltvis. Enkelt å mikse mellom sporene som er helt uten overhøring.

Variabel hastighet - 100% til + 300%. Svært bra kvalitet på fryst bilde. Lyden kan ikke brukes i variabel hastighet uten teknisk støy. Tonehøyden forblir konstant mens tempoet endres. Men altså med knitrestøy. En gammel BetacamSP må til for å lage ekte variabel lydhastighet.

Drop-outs, støy i bildet p.g.a. båndfeil er nesten en saga blott. Skjer det først noe, så er det skikkelig synlig og hørbart med sammenbrudd av bildet og kanontorden på lydsiden.

Betacam-opptak lar seg spille av med svært godt resultat i DigiBeta-maskiner som er laget for det (de har en A i typebetegnelsen). Faktisk er DigiBeta overlegen BetacamSP til avspilling av Betacam-opptak. Men det er ikke mulig å gjøre opptak av Betacam-standard i DigiBeta maskiner.

Kassettene er spesiallaget for DigiBeta, men har fysiske dimensjoner omtrent som Betacam-kassetter. Normale kassettlengder er 22 og 40 minutter i lite kassetthus (passer i kameraopptakerne) og 60, 90 og 124 minutter i stort kassetthus. Det er ikke mulig å gjøre opptak på Betacam-kassetter. DigiBeta-kassettene har nummer som begynner med D, deretter kassettlengde og så arkivnummer. F.eks. D40 123456.

Fargenøkling fra DigiBeta blir bedre enn vi er vant til fra gammel 1"-teknikk eller BetacamSP. Nå er det ganske trygt å bruke blåbakgrunn for å lage en fargenøkling under senere redigering.

Prisen er fortsatt høy på DigiBeta maskiner. En ren avspiller har nylig kommet på markedet, men den er også så kostbar at DigiBeta avspillere vil ikke bli å finne i påsynsrom ennå.